Jeg kan føle at troverdighet er en flyktig og mangefasettert egenskap. En politiker som gjør narr av deg selv på noen måte (her i Skandinavia er så ofte om noe, bevisst eller ikke, uforsiktighet med penger) mister troverdighet som klart i offentlighetens søkelys. For meg er det litt annerledes, slik jeg av anta at de fleste politikere er enten uærlig eller uaktsom, og de er ikke der, har de sannsynligvis ikke verre for seg selv eller bare noen som er etter dem og deres økonomi bedre. Dette betyr uansett at jeg ikke vil bli skuffet, spesielt når det blir avslørt at den ene eller den andre politiker har hatt noen mindre uregelmessigheter av sine egne. Snarere er det slik at jeg kan føle seg mer trygg og stole på de folkevalgte som gjorde narr av seg selv på noen måte fordi det betyr at han må ta vare på seg selv bedre fremtid. Men det er bare meg. Jeg har noen meninger egentlig ikke falle inn i mainstream, så å si. Blant annet må basketball, klimakteriet, ulv jakt og offentlig transport, men jeg går inn i en litt mer detaljert en annen gang.

Hvorfor ikke noe om det? Jeg har alltid lurt på. La dette bli lagt til at det er bare enkelte ting som du ikke gjør noe om, eller om det var motsatt. Det gjør egentlig liten rolle. Det som betyr noe er vel mer at det alltid er noen ting som forblir Venstre alene, løgn og gnaging som en kronisk urinveisinfeksjon og nesten ødelegger livene til tusenvis av mennesker. Det kan være at i hvert tilfelle. Jada, det er tydeligvis forskjellig fra sak til sak og person til person. Hva problemet er egentlig å markere at et problem som er. Kanskje det er grunnen til at ingenting blir gjort. Kan være at alt avhenger av en slags definisjon problemer og mangel på felles universelle grenser. Jeg faktisk lener sterkt i den retningen nå. Selvfølgelig har det tatt sin tid å komme til dette, men jeg tror det vil til slutt vise seg å være … Ja, noe sikkert slå ut.

I USA synes folk saksøke hverandre i prinsippet hele tiden. Eller kan dette bare være min bias kikket ut. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at ulike mer eller mindre fjernt søksmål er mer vanlig over Atlanteren enn her uansett. I det siste har jeg også fått litt spent på å faktisk saksøke noen, noen, for noe helt absurd. Nå er jeg ikke sikker på hva det ville være. Men jeg kan sikkert finne noe. McDonalds er trolig ikke noe poeng å gå på. For én ting, har det allerede gjort og også de er sannsynligvis klar for den store hamburger kjeden nå og har vært dyre og dyktige advokater som er klare til motangrep. Nei, det er noe mindre bedrifter som fortsatt har mye penger nok best. Siden da har jeg en godt gjennomtenkt argumenter. Du kan ikke bare si at “produktet ga meg benskjørhet“. Nei, jeg har til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser og deretter knekke alt. Det beste ville være kanskje en slags mental angst. Ubehagelig og vanskelig å motbevise.

Jeg har alltid ønsket at jeg kunne være sånn observant som Sherlock Holmes er alltid i bøkene. Kanskje det er fordi jeg ikke er så smart som den fiktive detektiven var. Det er forutsatt at n for å kunne det, kan få som gjøre slike lynrask analyse av situasjonen og finne ut hvem det var som (vanligvis) drept den andre. Nå var han ikke i virkeligheten, og man kan vel anta at det Doyle egentlig ikke visste så mye om ekte politiarbeid. Alt i alt er det nok til det virkelige livet detektiver eller politifolk som etter noen sekunder ser på den eneste ledetråd, bestående av en halv-fotavtrykk utbryter, “Morderen er 173 centimeter lang, lider av en svikt i gule flekken i venstre øye. Han antar de to hest blader, er en svakhet for karaoke, har nylig kjøpt en bokhylle fra Ikea og lignende eller annen grunn duften av furu og musk. Han bor i en leilighet i andre etasje og ønsker å legge tre duckboards på den medfølgende balkong, men har ennå ikke vært i stand til å avgjøre på hvilken type tre, selv om han er for tiden sterkt tenderer mot sibirsk lerk. “

Det er tid for forandring. Jeg har nådd enden av veien her i en forstand. Enten skal jeg gjøre noe med min fulkomligt løpsk waistlines, eller så jeg aksepterer min nye (ehum) velskapt selv. Men jeg vil ikke det. Mentalt er jeg faktisk ganske smal, ikke anorektisk eller tynn men normal smal. Så jeg foretrekker å se i det virkelige liv også. Men å få det gå ned i vekt er ingen enkel sak, i hvert fall ikke for meg. Hvis det var ingen mirakelkur, amazing kosthold eller enda bedre en fin pille, ville jeg kaste meg over den andre eller alle samtidig. Men hvordan man vrir og vender den over så vil det her å nå min idealvekt bety mye arbeid og slit. Den tingen jeg er helt klar over. Mitt problem er vel at jeg er litt for behagelig. Det er lettere å kjøpe takeaway enn lage noe mager og næringsrik, og det er selvfølgelig lettere å bo og ta over i sengen enn å stå opp en time tidligere og stikke ut og jogge en runde før jobben. Men noe må gjøres, er saken klar.